I begrunnelsen heter det blant annet at vi får prisen for arbeidet med å «ta vare på selve matjorda på arealene som blir bygd ned, ved å flytte den til nye eller eksisterende jordbruksareal.» Selv om det er rett av vi også arbeider med flytting av matjord, ser vi at arbeidet med å bruke udyrka overskuddsmasser (skrotmasser) til nydyrking eller forbedring av jordbruksareal har hatt langt større omfang. Da Statsforvalter i Vestland nominerte oss, sa han det slik: De nominerte bygger opp nye jordbruksareal langt fortere enn kommunene klarer å bygge de ned.
Vi tre har alltid sett på oppbygging av jordbruksareal som en av de aller beste og mest samfunnsnyttige løsningene for permanent plassering av reine jord- og steinmasser. Svært gode eksempler på dette finner vi blant andre hos de to gårdbrukerne NLR og NIBIO besøkte da vi lagde veilederen «Jordmasser – fra problem til ressurs, nemlig Thom Abelvik i Skodje og Magnar Askeland på Frekhaug. Siden vårt besøk der i 2015, har Thom Abelvik ferdigstilt ca. 50 dekar fulldyrka jord og har begynt på ytterligere 70 dekar til. I alt har han nok dyrket opp noe i overkant av 130 dekar med å bruke overskuddsmasser fra lokale utbyggingsprosjekter (se flyfoto fra Nibio Gårdskart)
Hos Magnar Askeland har det også vært stor aktivitet, men her har det i større grad vært snakk om forbedring av jordbruksareal og noe mindre nydyrking. En kupert, liten og tungdrevet vestlandsgard med rikelig «haug og hammar» har blitt til vel 90 dekar velarrondert slåttemark med gode driftsveier og 50 dekar innmarksbeite som kan stelles maskinelt.
Om du søker inspirasjon til å planlegge gode dyrkingsprosjekt ved å benytte overskuddsmasser, vil jeg anbefale de to filmene som Region Nordhordland har laget.
- Jordmassar fra problem til ressurs: Gode døme fra Nordhordland
- Jordmassar fra problem til ressurs: Ein pioner innan jordmassehandtering
Nye regelverk er underveis
Det er velkjent at regelverkene som styrer disponeringen av overskuddsmasser fra store og små utbyggingsprosjekt er både mangelfullt, uoversiktlig og til dels selvmotsigende. Det er bakgrunnen til at blant andre Maskinentreprenørenes landsforening og Miljødirektoratet tok initiativ til et «tverrsektorielt prosjekt om disponering av jord og stein som ikke er forurenset». En arbeidsgruppe fra 6 departementer og 10 ulike etater/direktorat/sektormyndigheter ga i september i år ut en foreløpig rapport; Rapport M2074/2021.
Thom Abelvik og Magnar Askeland (og flere andre) har bygget store og svært gode jordbruksareal ved hjelp av overskuddsmasser som ikke har hatt annen anvendelse. Til sammenligning viser rapport M2074 til 24 ulike eksempelprosjekter med til sammen 23 millioner kubikkmeter løsmasser. 21 % av dette har gått til «Permanent masselager» og 9 % til «Ekstern deponering» (hva nå forskjellen måtte være?) Omregnet til jordbruksareal med 3 meter fyllhøyde kunne disse to andelene gitt hele 2.300 dekar nytt jordbruksareal. Noe som ville vært i tråd med EU sin handlingsplan for sirkulær økonomi, så vel som vår egen jordvernstrategi.
Rapporten viser til 18 ulike tiltak for å fremme en effektiv håndtering av overskuddsmasser, som også forvalter jord- og mineralressursene på en god måte. Tiltakene er viktige og nødvendige på hvert sitt vis, men jeg er usikker på om alle virkemidlene er gode. Særlig urolig blir jeg av en formulering i forbindelse med tiltak som skal sikre forsvarlig bruk av overskuddsmasser i landbruket: I ytterste konsekvens skal tiltaket forhindre at jord- og skogbruksarealer brukes til deponering av overskuddsmasser i mangel av tilgjengelig mottaksanlegg for overskuddsmasser.
Det er litt ironisk at det samme statsapparatet som deler ut en pris for å bygge jordbruksareal med overskuddsmasser, nå kanskje vil legge hindringer i veien for at dette arbeidet kan fortsette. Bør vi ikke heller løfte «deponering» på jord- og skogbruksareal opp og frem som kanskje den aller beste strategien for å få til en effektiv og samfunnsnyttig håndtering av overskuddsmasser? Vi tre som har arbeidet med overskuddsmasser til jordbruksformål i en årrekke, er overbeviste om at de beste løsningene ligger i de mange små lokale prosjektene som involverer aktive bønder. Da kan vi ikke gi etter for byråkratisk reguleringskåthet, og kreve så omfattende saksutredninger at vi i praksis tvinger fram noen få og svært store massedeponi (eller mange ulovlige dumpingplasser!). Se heller til Nordhordlandsregionen og de mange gode jordbruksareala de har fått til der.
EU-kommisjonen sier at «.. kommisjonen ønsker å fremme initiativer for å øke en trygg, bærekraftig og sirkulær bruk av oppgravde jord- og steinmasser». Jeg vil derfor komme med følgende enkle oppfordring: Gi jorda til bøndene – de kan bruke den bedre enn noen andre kan!
