Når enga eller deler av enga dør i løpet av vinteren av fysiske skader, er årsaken ofte sammensatt og summen av flere uheldige faktorer.

Om vi i dag diskuterer om det er klimaendringer som gjør at vi får ustabile vintrer, kan vi se tilbake på en undersøkelse ved Statens forsøksgard Holt publisert i 1963, at det har vært ustabile tider før også (Ivar L. Andersen; Forskning og forsøk i landbruket 4/1963). Undersøkelsen gikk over 24 år, hvor 8 år hadde meget store overvintringsskader og 6 av årene gav merkbare skader.

Terrengforholdene er viktige i forbindelse med overvintringsskader på eng, selv små forsenkninger og traktorspor kan forårsake totalskade. I undersøkelsen (4/1963) fant en at opptil 10 prosent av engarealet kan bli totalskadd på grunn av trykk og sliring fra traktorhjulene. Vann og is blir stående i hjulsporene, og teledannelsen blir større. Får vi vekslende vintervær med regn og sludd, og kaldværsperioder innimellom fører dette til isdannelse over enga. Vassmettet jord er også ugunstig for planterøttenes ånding, noe som er uheldig i tilfeller med langvarig snødekke. I de årene der isdannelsen skjer tidlig og plantedekket blir stående lenge under is skjer det størst skade. Kommer det barfrost eller kuldeperiode med litt snø etter at isen har gått kan skadene forsterkes.

Årsakene til overvintringsskader i eng er flere og sammensatte. Fysiologiske skader på planten skjer oftest når planten ikke har fått herdet seg godt nok, at frost og snø har kommet tidlig på høsten. Under herdingen blir celledelingen i planten hemmet og det lagres ekstra med sukker-reserver. Sukker blir lagret i røttene og normalt skal det være nok til at planten kan sette nye skudd våren etter. Sen høstbeiting er med og forstyrrer herdingen og spesielt timotei er veldig vàr på sen høstbeiting.

Frostskader skjer når planten ikke har herdet, og det har blitt dannet is mellom cellene som fører til vanntap og uttørking. Planteceller har også gjennom vinteren en viss aktivitet, der det dannes CO2 og andre gasser. Dersom enga er islagt vil det bli en opphopning av CO2 og mangel på O2 slik at plantene dør av kvelning under isen. I vinter har vi sett mange plasser at enga står under is/vann. Frossen jord eller tett jord på grunn av kjøreskader og pakking gjør at overflatevannet ikke renner bort. Plantene/planterøttene får ingen tilgang på O2 og de drukner. Tele i jorda er bra for jordstrukturen og er med og reduserer pakkeskader. Men, planterøttene sitter fast i jorda og til dypere røttene er, til større skade blir det når bakkenivået hever seg.

Når temperaturen stiger, stimuleres vekst over bakken mer enn veksten i rota. Ved høy vårtemperatur vil blad/stengel bruke opp mer av sukkeret som dannes til egen vekst, og det blir mindre overskudd å sende ned til rota. Forsøk viser at veksten i røttene blir størst i relativt kjølig vær. Etter slått vil plantene også tære på reservekarbohydrat fra røttene for å sette nye skudd. Er det varmt vær ved høsting av enga vil det hemme veksten av rota i den første tida.


Grunnen til at vi i år frykter store vinterskader i enga er:

  • Langvarig kuldeperiode før jul med sterk teledannelse på snøfri eng,
  • En ustabil vinter med veksling mellom mildvær og kuldeperioder med mye isdannelse på eng
  • Smeltevann blir stående i enga


Ved omfattende vinterskade bør en velge ulike tiltak

Den enga som var eldst og dårligst i fjor og før vinterskaden anbefales pløyd og behandlet som et vanlig gjenlegg. Så gjerne gjenlegget med dekkvekst for å øke avlingen. Spesielt i ung eng med tynn grassvor kan en så direkte, enten med direktesåmaskin eller med vanlig såmaskin. Ved tynt plantedekke, dekningsgrad 20 – 30 % av jordoverflata, vil ei allsidig engfrøblanding også gi et godt resultat. Men består enga av mye tunrapp og knereverumpe bør en pløye der det er mulig. Der enga har en tettere plantebestand kan det være aktuelt å så ett- og toårig raigras, flerårig raigras og som et annet alternativ bygg og havre.

Opptak av webinaret sendt 12. mars: "En tøff vinter for enga - hva nå?"